Om rasen

Hvem passer en Islandsk fårehund for?

En Islandsk fårehund er på mange måter en krevende hund, som kanskje ikke er idéell for en førstegangs hundeeier.  Den krever tett kontakt med sin eier, og den må få være en aktiv deltaker i familien. De fleste er glade i å jobbe og bruke både hode og kropp. Valpen må jobbes med for å korrige uønsket bjeffing og gjeteradferd. Samtidig er det en hund som skal varsle, så noe lyd må man tolerere. Enkelte individer er energiske og gode brukshunder, mens andre er mildere og fine familiehunder. En velfungerende Islandsk fårehund er den beste venn man kan ønske seg, svært lojal, og gir masse glede til sine mennesker. 

Eksteriør

Helhetsinntrykk

Den Islandske fårehunden er en typisk nordisk spisshund med oppstående ører og ringet hale. Sett fra siden er hunden rektangulær, lengden er større enn høyden, men høyde/lengde forholdet er avhengig av den enkelte hundens harmoni.

Det forekommer to pelsvarianter som begge er tykke og effektivt vannavstøtende.

Den Islandske fårehunden er livlig, vennlig, nysgjerrig og modig. Den virker veltilpass og «smiler» ofte, og ørene er meget bevegelige. Bevegelsene er energiske, frie og lette, og rasen er særdeles seig og utholdende. Den har utpregede driveinstinkter, men interesserer seg mindre for å jage og den er derfor en utmerket gjeterhund. Egner så godt som varslingshund men lite godt som vakthund da den er for sosial og kjærlig.

Kjønnspreget er meget tydelig.

Hode

Skallen er bred, trekantet og noe hvelvet. Stoppen er klart markert, men bør ikke være for utpreget. Kinnene er flate. Sett i profil skal neserygg og skalle være mest mulig parallelle. Nesepartiet er litt kortere enn skallen er og smalner jevnt av ut mot nesen, sett ovenfra og fra siden. Neseborene er velutviklede og leppene stramme. fargen på leppene skal være sort bortsett fra hos sjokoladebrune og kremfargede individer, hvor brunt er tillatt.

Øyne

Øynene skal være middels store og mandelformede. Fargen skal være mørk, men kan være lysere motsvarende pelsfargen. Øyenranden skal være sort, men kan være brun hos sjokoladebrune og kremfargede hunder. Uttrykket er livlig, intelligent og freidig.

Ører

Stive og oppstående, trekantede, brede ved basis. De er meget rørlige og reagerer med bevegelser på den minste lyd.

Bitt

Saksebitt.

Hals

Middels lang og sterk, med buet nakke. Tørr hals(uten løs halshud). Hodet skal bæres høyt.

Kropp

Kroppen skal være rektangulær og sterkt bygget. Brystet er dypt med godt hvelvede ribben. Krysset er kort og avrundet, lendepartiet muskuløst og lett opptrukket.

Lemmer

Forbenene skal være rette, muskuløse og tørre. De er velvinklede for å muliggjøre fri bevegelse forfra. Doble sporer kan forekomme. Bakbenene skal være sterke, muskuløse og velvinklede for å gi en god, fri bak aksjon med godt fraspark. Skal ha sporer, doble sporer er ønskelig.

Poter

Potene skal være ovale, med tett samlede tær og med velutviklede tredeputer.

Hale

Halen skal være høyt ansatt, opprullet over og i kontakt med ryggen, tykk og busket.

Bevegelser

Bevegelsene viser seig utholdenhet og er veivinnende lette og effektive.

Pels

Det finnes to varianter.
1 – Middels lang pels. Dekkpelsen er middels lang med tykk og bløt underull. Pelsen er kort på ørene og foran på benene, men lengre på hals og bryst, manke, bukser og hale.
2 – Lang pels. Dekkpelsen har god lengde, men underullen er tykk og bløt. På hodet og foran på benene er pelsen kort, men lang bak ørene, på hals og bryst, bukser og baksiden av forbenene. Pelsen på halen er meget kraftig og busket.

Farge

Alle farger er tillatt, men det er ønskelig at en farge er dominerende. Hvitt bless, hvite tegninger på bryst og krave, på hale spiss, ben og tær opptrer hyppig. Sorte(tricolor) har tegninger som nevnt over samt gjerne tan fargede tegninger på kinn, over øynene og på bena.  Hvitt bør ikke være den dominerende fargen.

Størrelse

Idealhøyden for hanner er 46 cm, tisper 42 cm. Lengden av kroppen skal være litt lengre enn skulderhøyden.

Feil

Ethvert avvik fra denne standard er feil, som skal vurderes i sammenheng med helhetsinntrykket. Avvik som er atypiske for rasen og abnormiteter er diskvalifiserende

Karaktertrekk

Det er naturligvis forskjelligartede temperamenter innenfor rasen. karakterene spenner fra den myke, behage-ivrige og kontakt lystne, til den mer selvstendige, egen motiverte hunden. Og så selvfølgelig tallrike variasjoner i mellom disse ytterpunkter. Generelt kan det sies at uansett hvilket av disse karaktertyper man har fått i sin hund, så vil man alltid føle at man har vært utrolig heldig. Med den myke typen har man fått en enestående lærenem, lydig, kjærlig og pålitelig hund. Hos dens motsetning får man den morsomme, smilende, sjarmtrollet og som er like elskelig som de andre typene.

Før man anskaffer seg en Islandsk fårehund så bør man tenke igjennom at dette er en rase som opprinnelig er avlet frem som en brukshund og at den derfor krever sysselsetting av hjernen i nesten større grad enn kroppen. Ved trening av en Islandsk fårehund bør man motivere fremfor å kommandere da dette er en tenkende og intelligent hunderase og respondere ofte bedre til samarbeid enn kommandering.

Til tross for forskjellige temperamenter har rasen en rekke karakteristika som er felles for alle individer. Den er meget sosial og dette gjør den til en hengiven familie hund som elsker barn i alle aldre og som finner seg godt til rette med flere hunder i familien. Også andre husdyr som katter, kaniner, marsvin eller høns tar den lojalt til seg. Den vil helst være sammen med sine mennesker hele tiden, følger dem rundt i huset og legger seg på deres føtter. Den elsker å bli kjælt med og ligger gjerne i fanget. Flere hunder av rasen legger seg ofte tett sammen. Derfor er det ikke en rase som bør anskaffes av mennesker som største delen av tiden er borte fra hjemmet. Den kan utmerket være alene en arbeidsdag forutsatt at tilvenningen skjer langsomt og at det kompenseres for fraværet med aktivitet, mosjon og et lykkelig samvær.

Den Islandske Fårehunden er vaktsom av natur og kan bjeffe når det kommer fremmede, men den biter aldri og gjester mottas med vennlighet. Det er også sjelden at den er bisk overfor andre hunder. Naturligvis kan det oppstå uoverensstemmelser mellom hunder, men hvis det er Islandske Fårehunder innblandet, og hvis de får lov til det, så løser de problemene selv. Hannhunder kan i enkelte sammenhenger være litt aggressive overfor rivaler spesielt i puberteten og rundt tisper med løpetid, men generelt sett er dette en meget sosial og omgjengelig rase som elsker å være i flokk, enten det er menneskeflokk eller hundeflokk.

De fleste Islandske Fårehunder liker å gjø. Det er en del av deres utadvendte, sosiale natur. Spesielt kan flere sammen oppildne hverandre. Ikke alle setter pris på dette da deres stemme ligger i et forholdsvis høyt leie. Dette kan forholdsvis lett trenes bort da de er meget intelligente og lærenemme, men husk også et dette er en del av hundens instinkter og at den i noen sammenhenger trenger å kunne si ifra. Noen individer har en trang til å gjø mot store fugler som flyr i luften, dette kommer trolig av at de på Island er oppdratt til å jage vekk rovfugler som er farlige for lam.

Den Islandske Fårehunden er ikke en streifer. Spesielt den myke typen vil holde seg ved husene. Allikevel anbefales det å ha et gjerde rundt eiendommen, og en viss oppdragelse.

Så mosjonskrevende som de store brukshunder er rasen ikke, men man skal ikke glemme at den i virkeligheten er en brukshund, aktiv og intelligent. Den elsker at man beskjeftiger seg med den og at den er beskjeftiget. Mange individer i Norge deltar med bravur i lydighet, rallylydighet, spor, smeller, nosework og agility, allsidighet er nok et beskrivende ord. Understimulerte hunder av denne typen kan bli veldig kreativ for å sysselsette seg selv.

Jaktinstinktet er ikke utpreget i rasen. Den Islandske Fårehunden instinktivt løpe etter en flyktende katt, hare eller en fugl som flyger opp, men det atypisk for rasen å drepe vilt.

Rasen egner seg til familier i alle aldre, også for pensjonisten som setter pris på gode spaserturer er den ideelle kamerat. Rasen egner seg kanskje ikke like godt i blokk som i leilighet/hus med hage. Allikevel trives flere Islandske Fårehunder utmerket i leilighetsmiljø, forutsatt at det i nærheten er et grønt friområde hvor det er mulig å slippe hunden fritt.

Typer og Pels

Den Islandske Fårehunden forekommer i flere varianter. Man kan på denne måten godt stille forskjellige typer ved siden av hverandre og for en uinnvidd ville dette kunne se ut som det var hunder fra forskjellige raser. Grunnen til dette er at hundene på Island har vært avlet fram på isolerte gårder. Utstillingene har først kommet med i bildet de siste tiårene.

Man mener at rasen opprinnelig har vært kraftig kortpelset. Fargene hovedsakelig svarte, hvite, gråe, eller kremgule med markeringer i kontrastfarger. Den lange pelsen og den røde fargen har kommet forholdsvis sent inn i bildet, i løpet av det siste århundre. I og med at rødt er dominerende i rasen har denne fargen omtrent utkonkurrert de andre fargene. Den røde fargen er meget populær, men det er viktig å bevare de andre fargene også.

I dag har vi mange forskjellige farger men en farge bør alltid være den dominerende gjerne med hvite bless, sokker(i varierende lengder), halsring og på haletippen på de ensfargede hundene og på tricolor så er det gjerne en mørk farge som dominerer med tegninger i tan og hvitt. Hvitt skal ikke være dominerende.

Man kan godt si at vi betaler for rasens enestående egenskaper og robusthet med dens eksteriørmessige uensartethet.

Enten den Islandske Fårehunden er kort- eller langhåret, så er pelsen selvrensende. Det er en naturpels som selv etter en løpetur over en våt nypløyd mark hurtig blir tørr og ren uten bad eller børste.

Rasen røyter normalt to ganger om året, men de løse hårene er av en type som ikke henger fast i møbler og tepper.

Helse

Den Islandske Fårehunden er en usedvanlig sund og robust hund. Rasen har ikke de helsemessige problemer som mange andre raser må kjempe med. En velstelt Islandsk Fårehund kommer som regel til dyrlegen for å bli vaksinert. Den bevarer sin vitalitet opp i en høy alder 13 – 14 år er ikke uvanlig.

Rasestandarden kan du lese her: http://www.islandshunden.no/wp-content/uploads/2014/03/islandsk__faarehund_standard.pdf